Første møte med Mathare.

“How are you?” ,“ How are you??” ropte ungene etter oss mens vi gikk igjennom gatene i Mathare Valley. Steinete gater fulle av søppel, søle og støv. Hus bygget av trepinner og blikk tak sto tett i tett så langt øye kunne se. Utenfor satt mødre med små barn. De kikket og smilte til oss, og de større ungene løp i mot oss og kranglet om å få holde i hånden. I en sidegate hilste vi på en ekstremt mager dame som satt foran huset sitt med bøyd hodet. Vår kontaktperson fortalte oss at hun har mistet hele sin familie, og nå har to små barn å forsørge. Tidligere hadde hun litt inntekt ved å selge vann, men på grunn av tørken finnes det ikke vann i kranen hennes lenger. Nå har hun ingenting.

Vi besøkte også Mathare Worship Centre som skal være arbeidsplassen vår fram til jul. Her er det barneskole, dagsenter for små barn og mulighet for å teste seg får HIV og få oppfølging. En haug med energiske unger møtte oss da vi kom inn i de små klasserommene. De ville hilse og ta på oss, og vise oss hva de hadde skrevet i bøkene sine den dagen. På dagsenteret møtte vi rundt 20 små barn som lå eller satt på en stor madrass midt i et rom. Vi tok dem på fanget, og skjønte fort at de ikke blir skiftet på så ofte da vi ble våte. Jeg ble til slutt sittende med ei lita jente på fanget. Hun kikket apatisk ut i luften, og jeg klarte ikke å få kontakt med henne. Vi gynget litt fram og tilbake og plutselig datt hodet hennes mot brystet mitt og hun sov.

Å se noe av virkeligheten i Mathare opplevdes utrolig urettferdig. Det var tungt og vondt å se hvordan de lever. Jeg sitter igjen med et ønske om å hjelpe alle. Det er nok håpløst, men jeg er glad for at jeg nå har muligheten til å bidra bitte litt for noen av menneskene som bor der.

NB: Ikveld REGNER det!!! :D