Bilen humper av sted til flyplassen, og jeg følger nøye med på det kenyanske morgenlivet for siste gang.. i alle fall for en stund.
Det er vemodig å ta farvel med Kenya etter 6 spennende måneder. Jeg har opplevd og lært utrolig mye om meg selv, kultur, tro, fattigdom, og blitt kjent med mange flotte mennesker.
Hvor mye det har påvirket meg, vil tiden vise…
Etter kort tid på flyplassen i Amsterdam, setter jeg kursen mot Starbucks for å bestille en kaffe.
-Hi, how are you? Sier jeg med et smil til servitøren.
Have you ordered? spør han.
-An iced coffee mocha, please.
Iced coffee mocha?
-Eeeh! svarer jeg, og hever øyenbrynene, slik jeg har gjort de siste 6 månedene i Kenya.
Han gjentar spørsmålet, og jeg svarer "Eeeh!" til ingen nytte.
Han ser dumt på meg…jeg mumler fram et ”Please”, og blir henvist til kassa.
Litt småstressa fisker jeg opp Visakortet, og blir stående å kikke på betalingsterminalen.
Chip, hva er nå det spør jeg meg selv...
Damen i kassa blir utålmodig, og viser meg hvordan det skal gjøres.
Køen av sure mennesker vokser bak meg. Jeg kjenner jeg er varm i trøya, i det jeg tar steget mot neste person. Etter få sekunder står jeg med en varm kaffe mocha i hånda.
Hodet mitt er fortsatt i Kenya, og jeg undrer meg over min egen reaksjon..
Hjemme i Norge på rommet mitt på Hald er det kaldt, og jeg pakker meg inn i ullundertøy og legger meg under en ekstra dyne for å holde varmen om natten. Etter noen dager sitter jeg på rommet til en medstudent fra Brasil. Det er varmt der inne, og hun spør meg om hun skal skru ned ovnen. OVN?!? Selvfølgelig, det hadde jeg helt glemt. Ikke rart det er kaldt på rommet mitt.Etter vel 2 uker med kald vind, forkjølelse og folk som farter hit og dit, skal det innrømmes at jeg savner varmen i Kenya. Både klima, kultur og tannløse smil i forbifarten.
