Hjemme hos Hellen

Hagen er full av bananer, mango, pasjonsfrukt, avokado, søtpoteter og sukkerrør. Et par kyllinger løper fritt på gårdsplassen og inn og ut av huset.

Meg og Rebekka (fremst), sammen med naboungene. Foto: Audhild R.

Audhild og jeg er på en snarvisitt til Kitale for å besøke hjemstedet til Hellen. Hun kommer fra en landsby som heter Kiungani. Sammen med mor og 10 søsken vokste hun opp på en liten gård, uten innlagt vann og strøm. Hun er nummer tre i flokken og de fleste er hjemme når vi kommer

Nabounger foran kjøkkenet.

Foto: Audhild R.

Jeg stikker hodet inn i ei jordhytte med stråtak, og møter to blide og nysgjerrige ansikt. Damaris og Ambros passer på at flammen ikke slukner, de koker te til gjestene.

”Hva spiser du i Norge?”
”Brød”, svarer jeg.
De ler og rister på hodet.
”Men du ser jo så sterk ut, sikker på at du ikke spiser Ugali??”

(Tradisjonell matrett i Øst-Afrika.)

Meg og Dina i døråpningen til kjøkkenet, sammen med nabounger.

Foto: Audhild R.

Etter en kopp te, går vi den lange veien ned til elva. Det er en bratt nedoverbakke. For noen år tilbake måtte de gå ned hit for å hente vann, men nå har de fått en brønn nærmere hjemmet.

Gutter som fyller kannene sine med vann fra brønnen.

Foto: Audhild R.

Det flokker seg med barn rundt oss, hvor enn vi går. De står på hendene, og prøver å få oppmerksomhet fra kameralinsen. Ei av jentene bærer en stor sekk på hodet. Jeg spør om dette er vanlig, og får et nikk til svar.

Foto: Miriam C. L.

Jeg er imponert, og overbevist om at disse unge damene må være sterkere enn meg. Så jeg utfordrer en av dem til å løfte meg, og før jeg vet ordet av det er sitter jeg i armene på en strålende fornøyd dame ved navn Doris.

Doris og meg. Foto: Dina.

På vei hjem prøver jeg forsiktig å spørre henne hvordan det er å leve og bo her.
”Det er godt, men… noen ganger har vi ikke mat, og det er vanskelig å dekke alle grunnleggende behov. Jeg prøver så godt jeg kan å få gode karakterer på skolen, men jeg er ikke så flink i matematikk. Uten toppkarakterer får jeg ikke stipend til å søke meg inn på høgskole eller universitet, og da er det veldig vanskelig å få en god jobb. Jeg har lyst til å bli sykepleier.”

Det høres ut som en stor utfordring, men med storsøster som ferdigutdannet byplanlegger er det vell uten tvil håp for småsøsknene også.

De fattigste er ofte de modigste.

Bak f.v.: Dina, mamma Esther, Isabella, Damaris, Ambras og Hellen.
Foran f.v.: Rebekka, nabogutt og Doris.
Foto: Audhild R.