Telefonen ringer i det vi er på vei ut døra, til en ny arbeidsdag i slummen. Vi får beskjed om å vente med å dra siden det har vært uroligheter i Mathare i løpet av natta. Slåsskamper og rundt 50 hus har blitt brent ned. En time senere får vi vite at situasjonen er roligere, og vi drar på jobb likevel.
Utpå dagen kommer jeg i snakk med Ruth, rådgiver ved klinikken. Hun forteller meg at den farligste tiden for ungene i Mathare er når de er hjemme alene. Onkler og naboer kommer, og det er da overgrepene skjer.
Barnehagen vi jobber i er et frivillig tiltak for å unngå slike ting, men dessverre er 20 kenyanske shilling (1,50 NOK) dagen i dyreste laget for enkelte. Da må barna være hjemme alene, mens foreldrene er på jobb.
Foto: Miriam C. L.Mathare har store skyggesider. Levestandarden er veldig lav og hverdagen er hard. Men varme smil møter oss fra både store og små, og de er fulle av kreative løsninger og optimisme.
Foto: Audhild R. Kun et lite rom med en seng, et par stoler og et bord er hjemmet til en familie på seks. KARIBU!! Velkommen inn! En blid dame rydder plass til oss, og spør om vi er tørste eller har lyst til å bli til middag. Hun har nesten ingenting, men vil dele likevel.
Elisabeth's hjem.
Foto: Audhild R.
Jeg beundrer mange av menneskene som bor her for motet og troa på livet. Og troa på Gud. De stoler på at Gud ser dem, og gir dem styrke uansett hvordan dagen er. Flere ganger har vi vært på besøk hos familier som vil be sammen med oss. På engelsk, kiswahili eller norsk. Språket spiller ingen rolle, vi er alle like når vi er sammen med Gud.
Foto: Audhild R.Jeg folder mine hender små
i takk og bønn til deg.
La alle barn i verden få
det like godt som jeg.
Vern alle med din sterke hånd
mot fattigdom og død,
og hjelp små barn i alle land
så ingen lider nød.
La ingen krig og sult og sott
få gjøre oss fortred.
La alle leve trygt og godt
i frihet og i fred.
Torbjørn Egner
Torbjørn Egner
