Plutselig hjemme igjen..

To tannløse damer smiler til meg fra en buss som suser forbi. Jeg smiler igjennom tårene. Min kenyanske venn napper meg i øreflippen. Hvorfor smiler du? –Jeg er så takknemlig, svarer jeg.

Bilen humper av sted til flyplassen, og jeg følger nøye med på det kenyanske morgenlivet for siste gang.. i alle fall for en stund.
Det er vemodig å ta farvel med Kenya etter 6 spennende måneder. Jeg har opplevd og lært utrolig mye om meg selv, kultur, tro, fattigdom, og blitt kjent med mange flotte mennesker.

Hvor mye det har påvirket meg, vil tiden vise…

Etter kort tid på flyplassen i Amsterdam, setter jeg kursen mot Starbucks for å bestille en kaffe.
-Hi, how are you? Sier jeg med et smil til servitøren.
Have you ordered? spør han.
-An iced coffee mocha, please.
Iced coffee mocha?
-Eeeh! svarer jeg, og hever øyenbrynene, slik jeg har gjort de siste 6 månedene i Kenya.
Han gjentar spørsmålet, og jeg svarer "Eeeh!" til ingen nytte.
Han ser dumt på meg…jeg mumler fram et ”Please”, og blir henvist til kassa.
Litt småstressa fisker jeg opp Visakortet, og blir stående å kikke på betalingsterminalen.
Chip, hva er nå det spør jeg meg selv...
Damen i kassa blir utålmodig, og viser meg hvordan det skal gjøres.
Køen av sure mennesker vokser bak meg. Jeg kjenner jeg er varm i trøya, i det jeg tar steget mot neste person. Etter få sekunder står jeg med en varm kaffe mocha i hånda.

Hodet mitt er fortsatt i Kenya, og jeg undrer meg over min egen reaksjon..

Hjemme i Norge på rommet mitt på Hald er det kaldt, og jeg pakker meg inn i ullundertøy og legger meg under en ekstra dyne for å holde varmen om natten. Etter noen dager sitter jeg på rommet til en medstudent fra Brasil. Det er varmt der inne, og hun spør meg om hun skal skru ned ovnen. OVN?!? Selvfølgelig, det hadde jeg helt glemt. Ikke rart det er kaldt på rommet mitt.

Etter vel 2 uker med kald vind, forkjølelse og folk som farter hit og dit, skal det innrømmes at jeg savner varmen i Kenya. Både klima, kultur og tannløse smil i forbifarten.

Hjemme hos Hellen

Hagen er full av bananer, mango, pasjonsfrukt, avokado, søtpoteter og sukkerrør. Et par kyllinger løper fritt på gårdsplassen og inn og ut av huset.

Meg og Rebekka (fremst), sammen med naboungene. Foto: Audhild R.

Audhild og jeg er på en snarvisitt til Kitale for å besøke hjemstedet til Hellen. Hun kommer fra en landsby som heter Kiungani. Sammen med mor og 10 søsken vokste hun opp på en liten gård, uten innlagt vann og strøm. Hun er nummer tre i flokken og de fleste er hjemme når vi kommer

Nabounger foran kjøkkenet.

Foto: Audhild R.

Jeg stikker hodet inn i ei jordhytte med stråtak, og møter to blide og nysgjerrige ansikt. Damaris og Ambros passer på at flammen ikke slukner, de koker te til gjestene.

”Hva spiser du i Norge?”
”Brød”, svarer jeg.
De ler og rister på hodet.
”Men du ser jo så sterk ut, sikker på at du ikke spiser Ugali??”

(Tradisjonell matrett i Øst-Afrika.)

Meg og Dina i døråpningen til kjøkkenet, sammen med nabounger.

Foto: Audhild R.

Etter en kopp te, går vi den lange veien ned til elva. Det er en bratt nedoverbakke. For noen år tilbake måtte de gå ned hit for å hente vann, men nå har de fått en brønn nærmere hjemmet.

Gutter som fyller kannene sine med vann fra brønnen.

Foto: Audhild R.

Det flokker seg med barn rundt oss, hvor enn vi går. De står på hendene, og prøver å få oppmerksomhet fra kameralinsen. Ei av jentene bærer en stor sekk på hodet. Jeg spør om dette er vanlig, og får et nikk til svar.

Foto: Miriam C. L.

Jeg er imponert, og overbevist om at disse unge damene må være sterkere enn meg. Så jeg utfordrer en av dem til å løfte meg, og før jeg vet ordet av det er sitter jeg i armene på en strålende fornøyd dame ved navn Doris.

Doris og meg. Foto: Dina.

På vei hjem prøver jeg forsiktig å spørre henne hvordan det er å leve og bo her.
”Det er godt, men… noen ganger har vi ikke mat, og det er vanskelig å dekke alle grunnleggende behov. Jeg prøver så godt jeg kan å få gode karakterer på skolen, men jeg er ikke så flink i matematikk. Uten toppkarakterer får jeg ikke stipend til å søke meg inn på høgskole eller universitet, og da er det veldig vanskelig å få en god jobb. Jeg har lyst til å bli sykepleier.”

Det høres ut som en stor utfordring, men med storsøster som ferdigutdannet byplanlegger er det vell uten tvil håp for småsøsknene også.

De fattigste er ofte de modigste.

Bak f.v.: Dina, mamma Esther, Isabella, Damaris, Ambras og Hellen.
Foran f.v.: Rebekka, nabogutt og Doris.
Foto: Audhild R.

Lake Nakuru National Park

Løver. Foto: Audhild R.
Fugl. Foto: Miriam C. L.
Nesehorn. Foto: Miriam C. L.

Baboon. Foto: Audhild R.

Flodhest. Foto: Audhild R.

Nyfødt sebra. Foto: Audhild R.

Bøffel. Foto: Audhild R.

Ørn. Foto: Audhild R.

Giraff. Foto. Audhild R.

Miriam, Hellen og flamingoer. Foto: Audhild R.

En urettferdig morgen..

-Flytt dere øyeblikkelig, ellers så kjører vi ned husene deres med traktoren!! Uten advarsel har politiet kommet en tidlig morgen for å jage bort rundt 50 huseiere i Mathare. Huseierne hadde skjøte på eiendommen, men etter at det kom ny politimester ble området solgt til høystbydene. Nå vil han bygge høyblokk.

-Vi rakk ikke en gang å drikke morgenteen vår, forteller en oppgitt dame.

Audhild, Kristina og jeg er tilbake i Mathare på besøk noen dager. Det er koselig å møte igjen kjente fjes, både store og små. I bunnen av en bakke møter vi en dame som jeg kjenner igjen fra kirka. Hun står ved siden av en kjerre med stoler og bord. Rundt oss er det et åpent området fullt av folk, blikkplater, stokker og plast.

-Først ble jeg redd, men min mor og jeg ble enige om å være modige. Det som har skjedd har skjedd, og nå må vi tenke framover. Hun ser fortvilet ut, og ber oss ta plass i en ødelagt sofa uten puter. -Den fikk litt hard medfart i flyttinga, men heldigvis har vi fått med oss alt. Bortsett fra en seng. Familien vår har bodd her i 50 år, og nå må vi plustelig dra...

Jeg setter meg ned, og er helt målløs. Tenk at en mann kan jage bort 50 familier med hjelp av politiet, fordi han vil tjene penger på å leie ut leiligheter.


Før jeg har tenkt ferdig kommer en liten gutt løpende mot meg og gir meg en god klem. Jeg har aldri sett han før. Smilet hans varmer, og jeg løfter han opp på fanget mitt. Han heter Isaka.
-Nyumbani? (Hjem?), spør jeg å peker på det åpne området. Han rister på hodet, og peker på husene bortenfor. Han har fortsatt et hjem å løpe til når han blir trøtt, mens mange av vennene hans må lete etter et nytt sted å sove i natt.

Culture shock, and a happy birthday

”Praise the Lord!”
-Amen, svarer en forsamling med studenter.
”My name is Miriam, and I’m born again.”

Jeg er på kveldsmøte på et av universitetene vi jobber på. Det er mitt første møte, og jeg presenterer meg på samme måte som kenyanerne.

Folk smiler til meg når jeg setter meg ned på plassen min.
Jeg smiler tilbake. Men føler jeg har beveget meg langt utenfor min egen komfort sone, og lurer på hva i all verden jeg gjør her.

Jeg jobber tett sammen med ettåringen for skolelaget, FOCUS. (Fellowship of Christian Unions) her i Nakuru. Hun heter Hellen, og er ei fantastisk dame. Sammen med henne og Audhild skal jeg dra rundt på arrangementer, besøke studenter og drikke masse te de neste 2 månedene.

Audhild, Hellen og meg.

FOCUS er en organisasjon som driver kristne studentlag på alle universiteter i Kenya. De jobber med å trene og veilede morgendagens ledere i et land som er preget av korrupsjon, og store forskjeller mellom fattig og rik.

Nesten uten unnatak har vi blitt stoppet av politiet når vi har tatt bussen fra hjemmet vårt til sentrum. De krever penger fra sjåføren uten grunn, og putter alt i sin egen lomme. (Se bloggen til Audhild.)

På bursdagen min, 20. januar, ble jeg overrasket med kake og brus. Etter kenyansk tradisjon kuttet jeg opp kaka i små biter mens alle rundt meg sang ”Happy birthday”. Deretter matet jeg alle med en liten bit, og etterpå gav alle en bit til meg og ønsket meg godt nytt år.

Freddie, meg og Hellen.

Vi hadde også en runde der alle takket for at de fikk komme og sa noe positivt om bursdagsbarnet:) Jeg fikk flere kort og en vannmelon.

Steve og meg.

Etter selskapet ble jeg bedt om å følge gjestene ut, og i det jeg kom ut av døra ble jeg dynket i iskaldt vann. Også en artig kenyansk tradisjon.. :)

Hvit jul i Mombasa

Vi spurtet inn på jernbanestasjonen etter å ha blitt forsinket av trafikk kaos. En god venn fra Mathare møter oss på perrongen, han har kommet for å ønske oss god tur til Mombasa. Jeg rakk å gi han en stor klem før jeg hoppet på toget og suste av sted til hvite strender, flotte hoteller og restauranter med haugevis av god mat og drikke.

Jeg kjente den dårlige samvittigheten komme snikende, men bestemte meg for å være takknemlig og nyte strand og luksus i noen få dager. Turistnæringen er en av Kenyas viktigste inntekter, og derfor er det på mange måter bra å støtte den. Men jeg skulle ønske alle kunne få den samme muligheten…

Mamma’s julekaker reddet julestemningen:) Det var litt vemodig å rope ”God jul!” til familien hjemme i stua fra solsenga. Meen det var ikke så galt å ligge strak ut i 40 varme, når det blåste kalt og snødde hjemme i Norge.

Romjul og nyttårshelg ble tilbrakt i Nakuru sammen med over 400 studenter på Ezra Conferanse. Seminarer og møter om korrupsjon, relasjoner og tro gav meg et større innblikk i hvordan Kenyans samfunn fungerer..

Vi avsluttet året med å synge Velsignelsen på norsk til latter og applaus, og danset inn i det nye året etter kenyanske rytmer. Artig opplevelse!!

Deretter dro vi tilbake til Nairobi og tok farvel med gode venner, og sammen med Audhild flyttet jeg til Nakuru for å delta i studentarbeid.
Trist å dra..men godt å kjenne på at jeg har fått venner for livet.

Flere bilder fra Mathare:

http://www.facebook.com/album.php?aid=365944&id=797970310&l=f6010228b5

So this is christmas...

Første søndag i advent var vi på den norske skolen på adventsgudstjeneste. Julestemningen var på topp da vi sang julesanger og julekakene ble servert.
Hjemme i Kasarani luktet det nyslått gress. Sola varmet og ingenting minnet om advent. Bortsett fra julestjerna i toppen av myggnettingen (Tusen takk, tante Ragnhild og onkel Håkon:), en adventstake og julekrybba som står litt malplassert på nattbordet sammen med en del annet rot..

Jula skal feires ved kysten. I Mombasa!! Derfor startet jeg på malariatabletter samme søndag. Lariam. Og siden har jeg ligget i senga med en hau av bivirkninger. Svimmel, dårlig mage og rare drømmer. En pakke med knekkebrød og brunost fra Norge kom i rette øyeblikk, og har hjulpet på matlyst og humør.

Foto: Ragnhild E. O.

Det finnes lite positivt med å være syk, bortsett fra at det kunne vært verre. Jeg har ligget strak ut, kikket i taket og hørt på favoritt julesangene mine i vell en uke nå. Julestemningen har uteblitt, men jeg har fått masse tid til å tenke..

Alle sangene handler om håp og glede.

I Mathare bor familier i skur som er mindre enn soverommet mitt. Jeg har undret meg over hva som gir menneskene i slummen lyst til å leve. Svaret jeg har fått er relasjoner.

Familien min. Vennene mine.

Foto: Miriam C. L.

Det er kanskje ikke så viktig at det ikke blir snø, pinnekjøtt eller pakker under juletreet i år. Men jeg skulle ønske at mamma, pappa, broderen og hunden ikke var så langt borte. Samtidig føler jeg meg så heldig som har så mye godt å komme hjem til..

Celine Dion - So This Is Christmas:

http://www.youtube.com/watch?v=8sla9X1dBDw

Tøff hverdag

Telefonen ringer i det vi er på vei ut døra, til en ny arbeidsdag i slummen. Vi får beskjed om å vente med å dra siden det har vært uroligheter i Mathare i løpet av natta. Slåsskamper og rundt 50 hus har blitt brent ned. En time senere får vi vite at situasjonen er roligere, og vi drar på jobb likevel.

Utpå dagen kommer jeg i snakk med Ruth, rådgiver ved klinikken. Hun forteller meg at den farligste tiden for ungene i Mathare er når de er hjemme alene. Onkler og naboer kommer, og det er da overgrepene skjer.

Barnehagen vi jobber i er et frivillig tiltak for å unngå slike ting, men dessverre er 20 kenyanske shilling (1,50 NOK) dagen i dyreste laget for enkelte. Da må barna være hjemme alene, mens foreldrene er på jobb.

Foto: Miriam C. L.

Mathare har store skyggesider. Levestandarden er veldig lav og hverdagen er hard. Men varme smil møter oss fra både store og små, og de er fulle av kreative løsninger og optimisme.

Foto: Audhild R.

Kun et lite rom med en seng, et par stoler og et bord er hjemmet til en familie på seks. KARIBU!! Velkommen inn! En blid dame rydder plass til oss, og spør om vi er tørste eller har lyst til å bli til middag. Hun har nesten ingenting, men vil dele likevel.

Elisabeth's hjem.

Foto: Audhild R.

Jeg beundrer mange av menneskene som bor her for motet og troa på livet. Og troa på Gud. De stoler på at Gud ser dem, og gir dem styrke uansett hvordan dagen er. Flere ganger har vi vært på besøk hos familier som vil be sammen med oss. På engelsk, kiswahili eller norsk. Språket spiller ingen rolle, vi er alle like når vi er sammen med Gud.

Foto: Audhild R.

Jeg folder mine hender små

i takk og bønn til deg.

La alle barn i verden få

det like godt som jeg.

Vern alle med din sterke hånd

mot fattigdom og død,

og hjelp små barn i alle land

så ingen lider nød.

La ingen krig og sult og sott

få gjøre oss fortred.

La alle leve trygt og godt

i frihet og i fred.
Torbjørn Egner

Forandring fryder..

Disse veggene trenger maling, tenkte jeg første gangen jeg satt på gulvet i barnehagen vår i Mathare. Noen uker senere står vi og maler veggene. Lyseblå, og etter hvert kommer det løver, sjiraffer, tall og bokstaver. Døråpningen er full av nysgjerrige unger, og mange vil hjelpe til med å rydde og vaske bort malingsøl.

Jeg storkoser meg med malekosten. Foto: Charlie P.

Damaris (Mama DayCare) hjelper Audhild å vaske bort maling. Foto: Charlie P.

Nye madrasser og nytt gulv og tak blir mottatt med smilende øyne, og alle ser ut til å være fornøyd med den nye tilværelsen.

Damaris serverer barna grøt. Foto: Miriam C. L.

Audhild, Steve, Ragnhild og Kristina. Foto: Miriam C. L.

Sove tid. Foto: Miriam C. L.

"drt is a manner of speaking from heart to heart without words"

Little treasures

Steve "Pluggen". Foto: Audhild R.

Et lite skur, to madrasser, et tak som lekker og et ødelagt gulv. Lite luft og sterk lukt av urin. Det er barnehagen til rundt 30 barn. Mens foreldrene er på jobb, sitter mange i timevis og kikker ut i luften. Noen gråter. Flere sover, mens andre løper bokstavelig talt på veggene. Det er 1-3 voksne som gir dem mat og skifter på dem. Men de har ikke bleier og lite klær, så barna går gjerne våte hele dagen. Det blir stor stemning når wazungu (hvitingene) kommer inn i rommet. Vi blir straks en erstatning for manglende lekestativ og fang å sitte på. ”Namimi, namimi” (Meg og, meg og!!) roper de, og venter på å bli løftet opp.

Foto: Miriam C. L.

Miriam og Sam. Foto: Audhild R.

Tirsdag 27.10.09 ble en trist dag. Da vi kom inn i barnehagen etter lunsj, fant Ragnhild Elise en baby som lå med hode ned i madrassen. Vi ble fortalt at den sov, og det tok litt tid før noen reagerte. Etter hvert kom damene bort. Løsnet litt på klærne og viftet med et lommetørkle over den lille kroppen. En annen dame kom inn, skrek og løp ut igjen da hun fikk se den livløse ungen. De pakket et teppe rundt babyen, og tok den med ut. Jeg ble igjen med de andre barna som fikk mat, og roet seg fort etter oppstyret. Senere fikk jeg høre at babyen aldri våknet igjen.

Tilbake fra jobb får vi vite at barnedødeligheten i Kenya er stor, og mange foreldre mister barn. Spesielt blant fattige. En annen tanke som slår meg er at det som skjedde gikk forbi i stillhet. Det var ingen utenfor som brydde seg. Ingen politi. Ingen sykebil. Ingen journalister.

Vi blir fortalt om en hendelse for en stund tilbake der en 1.klassing ble påkjørt og drept av et kjøretøy. Da ble det stor etterforskning og masse oppmerksomhet rundt saken, fordi gutten gikk på en privat skole der foreldrene betalte store summer for skolegangen.

Det oppleves så urettferdig.

Golden moment

Denne uken var jeg så heldig å møte Svenn Helge og Anne Torhild fra Fredtun Folkehøyskole på Den Norske Skolen her i Nairobi. Jeg var på rundtur i Kenya sammen med dem for 3 år siden. Koselig å se igjen noen kjente fjes:-)

Foto: Ragnhild E. O.

Reality kicks in

Vaske klær for hånd har blitt en ny del av hverdagen. Artig de første 10 minuttene, også blir det noe helt annet.. Men klærne blir nesten som nye etter et par timer med gnikking og skylling. (Lenge leve vaskemaskinen!!)

Audhild, Kristina og Ragnhild.

Stort sett lager vi vår egen mat. Vår lokale handlegate ligger en liten labbetur hjemmefra. Alt fra moderne supermarket til primitive boder ligger på begge sider av veien. Heldig for meg er det god tilgang på grovt brød, syltetøy og bananer:)

Grønnsaksjappa vår.

Tre dager i uken arbeider vi i Mathare. Jeg har tilbrakt det meste av tiden sammen med 18 sjarmerende 1.klassinger. Skoleåret nærmer seg slutten, og elvene har nå kun repetisjon. Når jeg kommer om morgenen får jeg gjerne en bunke bøker i hånden og beskjed om og bare gå og snakke med dem. De kan litt engelsk, og har lyst til å lære.. ”Cha, cha…I want to read!” (cha=lærer) Sier de, og løfter armen min rundt seg..også leser vi sammen.

Foto: Audhild R.

Noen ganger er det litt utfordrende å få respekt bare ved å bruke ord..de andre lærerne på skolen har alltid en plastikk pinne i hånden, som elevene får smake hvis de ikke oppfører seg. Det ser ut til å fungere..men oppleves forferdelig feil i mine øyne. Etter å ha snakket med flere har jeg fått forståelse av at det er helt normalt, og ”alle” har opplevd å bli slått hjemme og på skolen når de var små. Noen kulturforskjeller er vanskelig å svelge, men alt i alt synes jeg det er utrolig spennende og lærerikt å være her.