En urettferdig morgen..

-Flytt dere øyeblikkelig, ellers så kjører vi ned husene deres med traktoren!! Uten advarsel har politiet kommet en tidlig morgen for å jage bort rundt 50 huseiere i Mathare. Huseierne hadde skjøte på eiendommen, men etter at det kom ny politimester ble området solgt til høystbydene. Nå vil han bygge høyblokk.

-Vi rakk ikke en gang å drikke morgenteen vår, forteller en oppgitt dame.

Audhild, Kristina og jeg er tilbake i Mathare på besøk noen dager. Det er koselig å møte igjen kjente fjes, både store og små. I bunnen av en bakke møter vi en dame som jeg kjenner igjen fra kirka. Hun står ved siden av en kjerre med stoler og bord. Rundt oss er det et åpent området fullt av folk, blikkplater, stokker og plast.

-Først ble jeg redd, men min mor og jeg ble enige om å være modige. Det som har skjedd har skjedd, og nå må vi tenke framover. Hun ser fortvilet ut, og ber oss ta plass i en ødelagt sofa uten puter. -Den fikk litt hard medfart i flyttinga, men heldigvis har vi fått med oss alt. Bortsett fra en seng. Familien vår har bodd her i 50 år, og nå må vi plustelig dra...

Jeg setter meg ned, og er helt målløs. Tenk at en mann kan jage bort 50 familier med hjelp av politiet, fordi han vil tjene penger på å leie ut leiligheter.


Før jeg har tenkt ferdig kommer en liten gutt løpende mot meg og gir meg en god klem. Jeg har aldri sett han før. Smilet hans varmer, og jeg løfter han opp på fanget mitt. Han heter Isaka.
-Nyumbani? (Hjem?), spør jeg å peker på det åpne området. Han rister på hodet, og peker på husene bortenfor. Han har fortsatt et hjem å løpe til når han blir trøtt, mens mange av vennene hans må lete etter et nytt sted å sove i natt.

Culture shock, and a happy birthday

”Praise the Lord!”
-Amen, svarer en forsamling med studenter.
”My name is Miriam, and I’m born again.”

Jeg er på kveldsmøte på et av universitetene vi jobber på. Det er mitt første møte, og jeg presenterer meg på samme måte som kenyanerne.

Folk smiler til meg når jeg setter meg ned på plassen min.
Jeg smiler tilbake. Men føler jeg har beveget meg langt utenfor min egen komfort sone, og lurer på hva i all verden jeg gjør her.

Jeg jobber tett sammen med ettåringen for skolelaget, FOCUS. (Fellowship of Christian Unions) her i Nakuru. Hun heter Hellen, og er ei fantastisk dame. Sammen med henne og Audhild skal jeg dra rundt på arrangementer, besøke studenter og drikke masse te de neste 2 månedene.

Audhild, Hellen og meg.

FOCUS er en organisasjon som driver kristne studentlag på alle universiteter i Kenya. De jobber med å trene og veilede morgendagens ledere i et land som er preget av korrupsjon, og store forskjeller mellom fattig og rik.

Nesten uten unnatak har vi blitt stoppet av politiet når vi har tatt bussen fra hjemmet vårt til sentrum. De krever penger fra sjåføren uten grunn, og putter alt i sin egen lomme. (Se bloggen til Audhild.)

På bursdagen min, 20. januar, ble jeg overrasket med kake og brus. Etter kenyansk tradisjon kuttet jeg opp kaka i små biter mens alle rundt meg sang ”Happy birthday”. Deretter matet jeg alle med en liten bit, og etterpå gav alle en bit til meg og ønsket meg godt nytt år.

Freddie, meg og Hellen.

Vi hadde også en runde der alle takket for at de fikk komme og sa noe positivt om bursdagsbarnet:) Jeg fikk flere kort og en vannmelon.

Steve og meg.

Etter selskapet ble jeg bedt om å følge gjestene ut, og i det jeg kom ut av døra ble jeg dynket i iskaldt vann. Også en artig kenyansk tradisjon.. :)

Hvit jul i Mombasa

Vi spurtet inn på jernbanestasjonen etter å ha blitt forsinket av trafikk kaos. En god venn fra Mathare møter oss på perrongen, han har kommet for å ønske oss god tur til Mombasa. Jeg rakk å gi han en stor klem før jeg hoppet på toget og suste av sted til hvite strender, flotte hoteller og restauranter med haugevis av god mat og drikke.

Jeg kjente den dårlige samvittigheten komme snikende, men bestemte meg for å være takknemlig og nyte strand og luksus i noen få dager. Turistnæringen er en av Kenyas viktigste inntekter, og derfor er det på mange måter bra å støtte den. Men jeg skulle ønske alle kunne få den samme muligheten…

Mamma’s julekaker reddet julestemningen:) Det var litt vemodig å rope ”God jul!” til familien hjemme i stua fra solsenga. Meen det var ikke så galt å ligge strak ut i 40 varme, når det blåste kalt og snødde hjemme i Norge.

Romjul og nyttårshelg ble tilbrakt i Nakuru sammen med over 400 studenter på Ezra Conferanse. Seminarer og møter om korrupsjon, relasjoner og tro gav meg et større innblikk i hvordan Kenyans samfunn fungerer..

Vi avsluttet året med å synge Velsignelsen på norsk til latter og applaus, og danset inn i det nye året etter kenyanske rytmer. Artig opplevelse!!

Deretter dro vi tilbake til Nairobi og tok farvel med gode venner, og sammen med Audhild flyttet jeg til Nakuru for å delta i studentarbeid.
Trist å dra..men godt å kjenne på at jeg har fått venner for livet.

Flere bilder fra Mathare:

http://www.facebook.com/album.php?aid=365944&id=797970310&l=f6010228b5