So this is christmas...

Første søndag i advent var vi på den norske skolen på adventsgudstjeneste. Julestemningen var på topp da vi sang julesanger og julekakene ble servert.
Hjemme i Kasarani luktet det nyslått gress. Sola varmet og ingenting minnet om advent. Bortsett fra julestjerna i toppen av myggnettingen (Tusen takk, tante Ragnhild og onkel Håkon:), en adventstake og julekrybba som står litt malplassert på nattbordet sammen med en del annet rot..

Jula skal feires ved kysten. I Mombasa!! Derfor startet jeg på malariatabletter samme søndag. Lariam. Og siden har jeg ligget i senga med en hau av bivirkninger. Svimmel, dårlig mage og rare drømmer. En pakke med knekkebrød og brunost fra Norge kom i rette øyeblikk, og har hjulpet på matlyst og humør.

Foto: Ragnhild E. O.

Det finnes lite positivt med å være syk, bortsett fra at det kunne vært verre. Jeg har ligget strak ut, kikket i taket og hørt på favoritt julesangene mine i vell en uke nå. Julestemningen har uteblitt, men jeg har fått masse tid til å tenke..

Alle sangene handler om håp og glede.

I Mathare bor familier i skur som er mindre enn soverommet mitt. Jeg har undret meg over hva som gir menneskene i slummen lyst til å leve. Svaret jeg har fått er relasjoner.

Familien min. Vennene mine.

Foto: Miriam C. L.

Det er kanskje ikke så viktig at det ikke blir snø, pinnekjøtt eller pakker under juletreet i år. Men jeg skulle ønske at mamma, pappa, broderen og hunden ikke var så langt borte. Samtidig føler jeg meg så heldig som har så mye godt å komme hjem til..

Celine Dion - So This Is Christmas:

http://www.youtube.com/watch?v=8sla9X1dBDw

Tøff hverdag

Telefonen ringer i det vi er på vei ut døra, til en ny arbeidsdag i slummen. Vi får beskjed om å vente med å dra siden det har vært uroligheter i Mathare i løpet av natta. Slåsskamper og rundt 50 hus har blitt brent ned. En time senere får vi vite at situasjonen er roligere, og vi drar på jobb likevel.

Utpå dagen kommer jeg i snakk med Ruth, rådgiver ved klinikken. Hun forteller meg at den farligste tiden for ungene i Mathare er når de er hjemme alene. Onkler og naboer kommer, og det er da overgrepene skjer.

Barnehagen vi jobber i er et frivillig tiltak for å unngå slike ting, men dessverre er 20 kenyanske shilling (1,50 NOK) dagen i dyreste laget for enkelte. Da må barna være hjemme alene, mens foreldrene er på jobb.

Foto: Miriam C. L.

Mathare har store skyggesider. Levestandarden er veldig lav og hverdagen er hard. Men varme smil møter oss fra både store og små, og de er fulle av kreative løsninger og optimisme.

Foto: Audhild R.

Kun et lite rom med en seng, et par stoler og et bord er hjemmet til en familie på seks. KARIBU!! Velkommen inn! En blid dame rydder plass til oss, og spør om vi er tørste eller har lyst til å bli til middag. Hun har nesten ingenting, men vil dele likevel.

Elisabeth's hjem.

Foto: Audhild R.

Jeg beundrer mange av menneskene som bor her for motet og troa på livet. Og troa på Gud. De stoler på at Gud ser dem, og gir dem styrke uansett hvordan dagen er. Flere ganger har vi vært på besøk hos familier som vil be sammen med oss. På engelsk, kiswahili eller norsk. Språket spiller ingen rolle, vi er alle like når vi er sammen med Gud.

Foto: Audhild R.

Jeg folder mine hender små

i takk og bønn til deg.

La alle barn i verden få

det like godt som jeg.

Vern alle med din sterke hånd

mot fattigdom og død,

og hjelp små barn i alle land

så ingen lider nød.

La ingen krig og sult og sott

få gjøre oss fortred.

La alle leve trygt og godt

i frihet og i fred.
Torbjørn Egner

Forandring fryder..

Disse veggene trenger maling, tenkte jeg første gangen jeg satt på gulvet i barnehagen vår i Mathare. Noen uker senere står vi og maler veggene. Lyseblå, og etter hvert kommer det løver, sjiraffer, tall og bokstaver. Døråpningen er full av nysgjerrige unger, og mange vil hjelpe til med å rydde og vaske bort malingsøl.

Jeg storkoser meg med malekosten. Foto: Charlie P.

Damaris (Mama DayCare) hjelper Audhild å vaske bort maling. Foto: Charlie P.

Nye madrasser og nytt gulv og tak blir mottatt med smilende øyne, og alle ser ut til å være fornøyd med den nye tilværelsen.

Damaris serverer barna grøt. Foto: Miriam C. L.

Audhild, Steve, Ragnhild og Kristina. Foto: Miriam C. L.

Sove tid. Foto: Miriam C. L.

"drt is a manner of speaking from heart to heart without words"

Little treasures

Steve "Pluggen". Foto: Audhild R.

Et lite skur, to madrasser, et tak som lekker og et ødelagt gulv. Lite luft og sterk lukt av urin. Det er barnehagen til rundt 30 barn. Mens foreldrene er på jobb, sitter mange i timevis og kikker ut i luften. Noen gråter. Flere sover, mens andre løper bokstavelig talt på veggene. Det er 1-3 voksne som gir dem mat og skifter på dem. Men de har ikke bleier og lite klær, så barna går gjerne våte hele dagen. Det blir stor stemning når wazungu (hvitingene) kommer inn i rommet. Vi blir straks en erstatning for manglende lekestativ og fang å sitte på. ”Namimi, namimi” (Meg og, meg og!!) roper de, og venter på å bli løftet opp.

Foto: Miriam C. L.

Miriam og Sam. Foto: Audhild R.

Tirsdag 27.10.09 ble en trist dag. Da vi kom inn i barnehagen etter lunsj, fant Ragnhild Elise en baby som lå med hode ned i madrassen. Vi ble fortalt at den sov, og det tok litt tid før noen reagerte. Etter hvert kom damene bort. Løsnet litt på klærne og viftet med et lommetørkle over den lille kroppen. En annen dame kom inn, skrek og løp ut igjen da hun fikk se den livløse ungen. De pakket et teppe rundt babyen, og tok den med ut. Jeg ble igjen med de andre barna som fikk mat, og roet seg fort etter oppstyret. Senere fikk jeg høre at babyen aldri våknet igjen.

Tilbake fra jobb får vi vite at barnedødeligheten i Kenya er stor, og mange foreldre mister barn. Spesielt blant fattige. En annen tanke som slår meg er at det som skjedde gikk forbi i stillhet. Det var ingen utenfor som brydde seg. Ingen politi. Ingen sykebil. Ingen journalister.

Vi blir fortalt om en hendelse for en stund tilbake der en 1.klassing ble påkjørt og drept av et kjøretøy. Da ble det stor etterforskning og masse oppmerksomhet rundt saken, fordi gutten gikk på en privat skole der foreldrene betalte store summer for skolegangen.

Det oppleves så urettferdig.

Golden moment

Denne uken var jeg så heldig å møte Svenn Helge og Anne Torhild fra Fredtun Folkehøyskole på Den Norske Skolen her i Nairobi. Jeg var på rundtur i Kenya sammen med dem for 3 år siden. Koselig å se igjen noen kjente fjes:-)

Foto: Ragnhild E. O.

Reality kicks in

Vaske klær for hånd har blitt en ny del av hverdagen. Artig de første 10 minuttene, også blir det noe helt annet.. Men klærne blir nesten som nye etter et par timer med gnikking og skylling. (Lenge leve vaskemaskinen!!)

Audhild, Kristina og Ragnhild.

Stort sett lager vi vår egen mat. Vår lokale handlegate ligger en liten labbetur hjemmefra. Alt fra moderne supermarket til primitive boder ligger på begge sider av veien. Heldig for meg er det god tilgang på grovt brød, syltetøy og bananer:)

Grønnsaksjappa vår.

Tre dager i uken arbeider vi i Mathare. Jeg har tilbrakt det meste av tiden sammen med 18 sjarmerende 1.klassinger. Skoleåret nærmer seg slutten, og elvene har nå kun repetisjon. Når jeg kommer om morgenen får jeg gjerne en bunke bøker i hånden og beskjed om og bare gå og snakke med dem. De kan litt engelsk, og har lyst til å lære.. ”Cha, cha…I want to read!” (cha=lærer) Sier de, og løfter armen min rundt seg..også leser vi sammen.

Foto: Audhild R.

Noen ganger er det litt utfordrende å få respekt bare ved å bruke ord..de andre lærerne på skolen har alltid en plastikk pinne i hånden, som elevene får smake hvis de ikke oppfører seg. Det ser ut til å fungere..men oppleves forferdelig feil i mine øyne. Etter å ha snakket med flere har jeg fått forståelse av at det er helt normalt, og ”alle” har opplevd å bli slått hjemme og på skolen når de var små. Noen kulturforskjeller er vanskelig å svelge, men alt i alt synes jeg det er utrolig spennende og lærerikt å være her.

Første møte med Mathare.

“How are you?” ,“ How are you??” ropte ungene etter oss mens vi gikk igjennom gatene i Mathare Valley. Steinete gater fulle av søppel, søle og støv. Hus bygget av trepinner og blikk tak sto tett i tett så langt øye kunne se. Utenfor satt mødre med små barn. De kikket og smilte til oss, og de større ungene løp i mot oss og kranglet om å få holde i hånden. I en sidegate hilste vi på en ekstremt mager dame som satt foran huset sitt med bøyd hodet. Vår kontaktperson fortalte oss at hun har mistet hele sin familie, og nå har to små barn å forsørge. Tidligere hadde hun litt inntekt ved å selge vann, men på grunn av tørken finnes det ikke vann i kranen hennes lenger. Nå har hun ingenting.

Vi besøkte også Mathare Worship Centre som skal være arbeidsplassen vår fram til jul. Her er det barneskole, dagsenter for små barn og mulighet for å teste seg får HIV og få oppfølging. En haug med energiske unger møtte oss da vi kom inn i de små klasserommene. De ville hilse og ta på oss, og vise oss hva de hadde skrevet i bøkene sine den dagen. På dagsenteret møtte vi rundt 20 små barn som lå eller satt på en stor madrass midt i et rom. Vi tok dem på fanget, og skjønte fort at de ikke blir skiftet på så ofte da vi ble våte. Jeg ble til slutt sittende med ei lita jente på fanget. Hun kikket apatisk ut i luften, og jeg klarte ikke å få kontakt med henne. Vi gynget litt fram og tilbake og plutselig datt hodet hennes mot brystet mitt og hun sov.

Å se noe av virkeligheten i Mathare opplevdes utrolig urettferdig. Det var tungt og vondt å se hvordan de lever. Jeg sitter igjen med et ønske om å hjelpe alle. Det er nok håpløst, men jeg er glad for at jeg nå har muligheten til å bidra bitte litt for noen av menneskene som bor der.

NB: Ikveld REGNER det!!! :D

It takes a leap of faith to get things done

Yes, jeg overlevde reisefeberen og det første kultursjokket. Begynner å vende meg til å krype under myggnettingen hver kveld å høre myggen summe rundt i rommet. Vi er så heldige å ha vestlig do, men uten doring. Vann og strøm kommer og går. Kenya har vært utsatt for tørke den siste tiden, og det er derfor vann og strømrasjonering i Nairobi. Her om dagen ruslet vi rundt i nærområdet, og en litt bedugget mann begynte å følge etter oss. Han ønsket å snakke om tørken som skaper store problemer for kenyanerne... Vi unngikk samtalen ved å stikke innom en butikk. Håper virkelig regnet kommer snart. Etter en rusletur har vi rødt støv opp til knærne..ellers er det sånn passe varmt, ca 25 grader.

Denne første uken har vi blitt litt kjent med de som jobber her i Focus. Sammen med dem har vi vært på flere gudstjenester på universiteter og vært med dem hjem på besøk. Flotte mennesker som jeg gleder meg til å bli bedre kjent med!! Utfordrende med språk..hva vi kan si/ikke si osv. De er flinke til å fortelle og vise oss hvordan de lever. På fredag skal vi besøke prosjektet vi skal jobbe med fram til jul i Mathareslummen. Det blir spennende...

Kiswahililæreren vår Michail gav oss et kort med dette sitatet som jeg likte godt:

”If you’re walking down the right path

and you’re willing to keep walking,

eventually you’ll make progress.”

(Barack Obama)

Mitt nye hjem, Focus Centre:

Undervisning.
Fra v. Miriam, Kristina, Ragnhild, Audhild og Catherine.

Foto: Joseph N.

Teamet mitt: "Flokken"

Meg, Audhild, Ragnhild og Kristina.

Foto: Serina S. B.

Coming soon..

Dette blir snart en fin blog som skal følge refleksjonene mine de neste månedene som jeg skal tilbringe i Kenya:)